Ett längre tag har det legat en utmärkt bok som jag tänkt kommentera men det myckna arbetet har hindrat detta. Nu skall jag kort försöka. Det är Olof Edsingers bok ”Korsets väg och korsets kraft”.
Det är som sagt en utmärkt bok på många sätt. Olof har ett mycket bra sätt att skriva och att lättfattligt, men inte förenklat, sätt att beskriva andliga sanningar och företeelser. I denna bok beskriver han översiktligt hur korset inte bara är en plats för utbyte där Jesus tar vår synd och vi får hans rättfärdighet, utan också en plats för överlåtelse. Korset är inte bara vad Gud har gjort för oss och vad vi fått i ersättning för hans verk på Golgata utan också den princip vi skall leva efter i Jesu efterföljelse vilket innebär en daglig död från det egna egot och dagliga utmaningar som kan vara mycket obekväma.
Detta innebar en sund inställning till det vi ofta kan frestas att förringa, förtiga eller undvika, nämligen lidande, sårbarhet, förnedring och förföljelse.
Balansen mellan det vi har fått tillgång till och den seger Jesus vunnit för oss och det vi dagligen skall leva ut i ödmjukt tjänande kommer fram på ett mycket bra sätt. Inte minst för att det finns en sådan risk att bli ensidig och hamna i det ena eller andra diket. Denna ensidighet kan uttryckas antingen i ett tänkande som aldrig riktigt frimodigt sträcker sig efter vad Gud erbjuder oss eller också i frestelsen till ett triumfalistiskt övermod som läser Bibeln selektivt och undviker det som verkar svårt och besvärligt.
En bra bok, strukturerad, genomtänkt, själavårdande och hoppfull. Läs den gärna!
En stilla undran. Det här med ”ett triumfalistiskt övermod” och selektiv bibelläsning. Tycker du inte att trosrörelsen, som ett internationell fenomen, är något av mästare i den grenen? Vill inte alls vara oförskämd, men maken till triumfalism och rabblande av enstaka favoritbibelversar har väl aldrig skådats i kyrkans historia? Med det menar jag inte att Gud inte är närvarande i denna del av kyrkan, leder den och för den framåt, men bara för den historiska ärlighetens skull? Annars blir det lite som när Arkelsten vill beskriva Moderaternas historia som en rösträttsrörelse. Vore mycket intressant att höra ditt perspektiv på detta, pastor Ulf.
Olof Edsinger är en fantastisk person att lyssna till också.
Lika begåva med rösten som med pennan, detta tillsammans med ett fantastiskt evangelium.
Härligt
Bäste Olov! (inte Olof Edsinger var bok recensionen handlar om.)
Du skriver: ”maken till triumfalism och rabblande av enstaka favoritbibelversar har väl aldrig skådats i kyrkans historia” angående trosrörelsen. Du verkar insatt i hela ”kyrkans historia” och även trosrörelsens. Själv känner jag dock inte igen mig i din beskrivning, utan ett vägledande ord från Apg. 5:20 har alltid sedan starten av vår församling för snart 30 år sedan varit en ledstjärna våra pastorer och förkunnare följt: »Gå åstad och träd upp i helgedomen, och tala till folket alla det sanna livets ord.» (1917). Bredden i Guds Ord, vikten av att läsa allt ur Guds rådslut i sitt sammanhang och inte leva i favoritversar är något vi försökt leva efter under alla år vår församling funnits till. Ingen församling är dock fullkomlig, det lär man upptäcka man studerar hela ”kyrkans historia”. Pastor Ulf skriver: ”Denna ensidighet kan uttryckas antingen i ett tänkande som aldrig riktigt frimodigt sträcker sig efter vad Gud erbjuder oss eller också i frestelsen till ett triumfalistiskt övermod som läser Bibeln selektivt och undviker det som verkar svårt och besvärligt.” Dessa frestelsen kan drabba alla, men får inte resultera att vi slutar läsa och ta till oss Guds underbara löften. Själv blir jag sugen att läsa boken av Olof Edsinger!
Bäste Urban. Om du läste mitt inlägg så skrev jag att trosrörelsen ”som ett internationellt fenomen” har varit mästare i genren triumfalism och rabblande av enstaka bibelversar. Jag syftar då på hela Word of Faith-movement som Livets Ord har varit en del av men på senare år helt klart avvikit åt ett bredare kyrkligt håll. Att triumfalistisk kristendom har sitt epicenter inom den internationella trosrörelsen kan väl inte förnekas av någon? Hela mentaliteten av ”blab it and grab it” har emanerat ur just denna tradition. Kenyon, Hagin och Copeland och den teologi som har kommit ur deras ministries är ju fundamentet för triumfalismen. Eller håller du inte med om det? Vilken annan kyrkotradition skulle kunna tävla med dem i denna gren?
Kjære Olov.
Jeg er ikke medlem av Livets Ord eller medlem av trosbevegelsen, men jeg har to år bibelskole hos Livets Ord og har besøkt den menigheten ganske ofte. Det som du, litt respektløst etter min mening, kaller for rablende av bibelvers, handler nok for de fleste om å memorere og studere og gjengi (bekjenne) vers i bibelen, slik at ordet, også i den større sammenheng det står i, blir levende, forståelig og til hjelp for oss.
At ordet vi memorerer ofte er triumferende er også sant, men hva gjør vel det? Anvender man ordene riktig, blir det som Ulf Ekman skriver, ikke en ensidighet på grensen til oppblåsthet og hovmod. For den grøften, av overfladiskhet, finnes der. Anvender man ordene riktig, ser man forhåpentligvis at Gud har seiret, og at det gir en enorm styrke i oppgaven å hjelpe mennesker som opplever nederlag og som sliter tungt. Da blir versene det som jeg tror de er ment å være; en hjelp i kampen for å bevares i troen, for å vinne sjeler og for å ære Gud. Man unngår lettere, ved insikt i dette, grøften som handler om triumf for triumfens og ens eget kjøtts opphøyelses skyld, og det bør vi alle unngå. Blir man ensidig triumferende og ikke ser – eller møter -, mennesker der de er, også under lidelse, kan det fort bli galt.
Til slutt: Jeg vet ikke helt hva du sikter til når du nevner trosbevegelsen som et internasjonalt fenomen i denne sammenheng om bekjennelse. Det blir i så fall positivt å beskrive dem slik. For vi vet alle, og jeg lærte det også på Livets Ord, at vi ikke er kalt til å lære vers utenat for å vise at vi er dyktige og kan versene,(slik alle vi mennesker nok har gjort titt og ofte, både i katolsk og protestantisk (for eks ved konfirmasjon), sammenheng opp gjennom kirkehistorien).
Boken til Olof Edsinger har jeg ikke lest ennå. Holder fortsatt på å lese Ulf Ekmans memoarer. Det tar litt tid, selv om jeg ikke memorerer versene der. 🙂
Mvh Malvind Børresen, pastor Himmelriket, Tana, med i Det Norske Misjonsforbund.
Bäste Urban och Malvind.
Så här då, vart finns de här avarterna som pastor Ulf belyser? Vart har de haft sitt säte, inom vilka traditioner och sammanhang? Ingenstans? Eller bara där ni inte själva finns med?
Varför rekommenderas böcker än hit och än dit. Hinner man verkligen läsa allt som föreslås utan att Bibelläsningen blir lidande?
Förstår en del är riktiga läsare och hinner med mycket, men det har jag en känsla av gäller långt ifrån alla.
Nej jag föreslår, släng bort onödiga böcker som bara riskerar vilseleda oss får.
Jesus uppenbarar sanningen i ordet om vi söker i Bibeln.
Kjære Olov.
Du anvender ord som avarter og rablende, hvilket er litt overdrevent, men det du tar opp er et viktig tema, så her får du et siste svar fra meg om dette.
Pastor Ulf Ekman gjør en positiv bokrecension, og ut fra boken, som han mener er god, peker han også på risikoen det er å havne i grøften der man ikke ser, eller vedkjenner seg, begge sider av det kristne livet; altså (veldig forenklet) ikke ser både lidelse og seier. Det finnes altså to grøfter her, og vi kan unnvike de.
Dette gjelder for oss alle kristne, for det er fort gjort å bare se lidelse, og det er fort gjort å bare se seier. Ulf Ekman gjør dette uten å peke finger.
I mine øyne er det kjempefint at han peker på denne risikoen. Og at han peker på den i denne resensjonen, betyr heller ikke at han ikke har pekt på tidligere, eller at han ikke kommer til å peke på den igjen senere. Men at vi alle kan slurve i vårt kristenliv, eller behøver utvikle oss hver dag. Det er bare bra med påminnelser i blandt, midt i vårt hektiske kristenliv.
Ingen av oss kristne er perfekte. Bare Jesus er det. Så grøftene vi kan havne i finnes overalt, også på dette området.
PS! Selv arbeider jeg i Tana Kommune i Nord-Norge som kommunenes eneste utekontakt innen rusvern og psykisk helsetjeneste. Dvs, jeg besøker rusmisbrukere, og andre som sliter, i hjemmene deres, daglig. Og HVER DAG på jobb får jeg anvending for det som jeg lærte på Livets Ord. Bibelversene, som bare var en liten del av all undervising, har hjulpet meeg å få en åndelig tyngde i mitt eget liv, og det hjelper meg også å se menneskers lidelser, og samtidig vite om seieren som finnes, og som er der for oss alle, fordi Gud elsker oss like mye. Jeg har selv blitt hjulpet, fraktet fra mørke til lys. Å bli påminnet om å ikke havne i grøfter under kristenlivet, er bare sunt, for vi møter nye utfordringer hver dag. Slik er livet.
Pastor Ulf Ekman sier da også midt i resensjonen: ”Detta innebar en sund inställning till det vi ofta kan frestas att förringa, förtiga eller undvika, nämligen lidande, sårbarhet, förnedring och förföljelse.”
Jeg sier Amen til det.
Gud velsigne deg, Olov, og alle på Livets Ord også. Dere er alle ivrige gudsmennesker! 🙂
Mvh Malvind Børresen, pastor Himmelriket, Tana, med i Det Norske Misjonsforbund.
Käre Ulf och andra läsare!
Vill bara göra ett kort gästspel och tacka för den positiva recensionen! Ser inget skäl att blanda mig i det som i övrigt diskuteras i kommentarsfältet. Tycker att Ulf sätter ord på det som nog är utmaningen för oss alla: ”Balansen mellan det vi har fått tillgång till och den seger Jesus vunnit för oss och det vi dagligen skall leva ut i ödmjukt tjänande.”
Allt gott i Kristus!
Olof Edsinger
http://www.efterkristus.nu
Detta var goda nyheter! Det finns knappast nog med kristocentriskt material på vårt språk, som förenar frimodig proklamation av det Gud har gjort med utmanande kallelse till vad vi ska göra, i respons till Hans verk. Blev riktigt sugen på den här boken…